Bensin (eller vann) til min lille brannfakkel

I mitt første innlegg her på bloggen delte jeg min frustrasjon over hvordan rutinepostene i løpet av barnehagehverdagen nærmest har blitt løftet frem som fasit på hvilke gode språklæringssituasjoner vi har i barnehagen. Måltid, garderobe, stellesituasjoner osv. Og hvor forunderlig det er at leken nesten blir glemt. Og jeg har lyst til å fortsette litt i dette sporet. Og kanskje er det ikke så overraskende, for er det noe mange er opptatt av i barnehagen så er det måltid- og garderobesituasjonene.

Men som det kanskje kom frem i nevnte innlegg, mener jeg at vi kanskje bør snu litt på hvor vi legger inn innsatsen. Og snakke opp leken.

I min snart 13 år lange karriere innen barnehage har jeg, både som ansatt og student, erfart at en av mange ting vi generelt er gode på i barnehagen så er det å være pliktoppfyllende noe som kan trekkes frem. Har vi fått fortalt at måltidet er en god situasjon hvor vi kan ta tak i språk og språklæring, da går vi til bords med alle tenkelige metoder for å "språke" rundt bordet; snakke om matpakka, eller pålegget (som er det samme i dag, som de 2-300-og-noende dagene ellers i året), kanskje har vi med noen konkreter som kan innlede en liten samtale (i det minste kan vi jo prøve å lage lydene til de ulike dyrene, eller kanskje noen vet hvilken farge traktoren har). For har noen sagt at vi bør ha samtale rundt måltidet, så skal vi få til en samtale, om vi så skal dekke hele bordet med konkreter.

Og det er jo godt ment, alle foredragsholdere, styrere og pedagogiske ledere som trekker frem rutinesituasjonene som gode språklæringssituasjoner. At man bør utnytte rutinesituasjonene til også språklæring er jeg fullstendig enig i, det er ikke det, men vi er mange som blir så opphengt i at vi har blitt fortalt at rutinesituasjoner og språk omtrent er synonymt, at vi nærmest får skylapper. Har vi fått til noe språkstimuli rundt matbordet, så er det check, om ikke så tar vi det igjen ved neste måltid.

Ja, jeg setter det veldig på spissen. Jeg vet at de aller fleste som jobber i barnehager rundt om er kjent med at språk og språklæring kan foregå og foregår i nesten alle faser av barnehagehverdagen. Men det er jo også derfor jeg blir så forundret over at rutinesituasjonene ligger så spontant på tunga, også hos meg. Tar vi det for gitt at leken er så full av språk, at vi tenker at den sier seg selv? At vi rett og slett tenker at vi for all del ikke må glemme at det er mye språk i rutinesituasjonene også? Om det er tilfellet så er det jeg som forundrer meg over noe som jeg egentlig ikke behøver å forundre meg så veldig over. Og det er jo bra! Men hvorfor forundrer jeg meg likevel over det? Jo, her kommer forskjellen på eksplisitt og implisitt kunnskap inn, altså hva som deles av kunnskap, det det snakkes om og reflekteres over i plenum - eksplisitt. Og den kunnskapen som ligger i oss, som gjør at vi handler slik vi gjør, men som ikke deles eller reflekteres over - implisitt. For det kan godt være at en personalgruppe har jobbet så mye med f.eks. språk i leken at "alle" vet den språklige verdien i lek, det sitter på en måte i ryggmargen. Men, hva da med de som kommer inn som nye, uten en faglig bagasje? Etter hvert vil jo personalgruppa fornyes mer og mer. Hva da om det måltid og bleieskift er de som alltid har blitt trukket frem som språklæringssituasjoner?

Akkurat derfor mener jeg man skal løfte frem leken. Fordi det er så mye barna får "gratis" gjennom leken. Alle former for lek har for eksempel et eller annet språklig ved seg. Min mening er at til syvende og sist burde det være derfor vi jobber i barnehage hele gjengen, for å gi barna verktøyene hver enkelt trenger for å leke og ha noen å leke med. At hvert enkelt barn skal trives i barnehagen, og at vi trives sammen alle sammen i det samfunnet barnehagen er. For i mitt hode er det et regnestykke som ser slik ut: Lek er og gir trivsel. Trivsel gir trygghet. Om man trives og er trygg føler man også at man har en plass og kan ta plass. Føler man at man kan ta plass, åpner dette for at en kan dele sine tanker, opplevelser, meninger og spørsmål. Som igjen gjør at den viktige og gode samtalen får en naturlig plass i barnehagehverdagen, også rundt spisebordet.

Men løfte frem leken sier jeg, hva legger jeg i det? For det første, vi må snakke om alle de positive tingene ved leken. Sette ord på hva lek er og hva den bidrar med, slik at alle ser og forstår hva lek er.
For det andre må vi være klar over vår rolle som voksne i forbindelse med barns lek. Leken er jo på mange måter barnas verden, men det betyr ikke at vi skal være likegyldige til vår rolle i leken. Her kommer en litt lang digresjon, men det er en sammenheng. Vi som er studenter har i hver praksisperiode måtte forholde oss til begrepet «aktivitet», ja til og med «læringsaktivitet» er brukt, og i rammeplanen står det noe sånt som at personalet skal benytte seg av både planlagte og spontane aktiviteter i sitt arbeid (s.43). Dette ordet har jeg ofte lest med en viss forakt, for i mitt hode har det etablert seg en tanke om at barna skal lære gjennom aktiviteten, og at en slik «aktivitet» er noe som hører hjemme i skolen og at vi opptar viktig leketid. For hvem som jobber i barnehage har vel ikke til og med brutt opp lek for å gjøre en aktivitet? Aktivitet må vi jo rett og slett gjøre, for det står jo i rammeplanen, vi er jo en pedagogisk virksomhet, og vi har jo lært som studenter at barnehagelærere skal gjennomføre aktiviteter (jada, forakten har ikke helt forsvunnet). Men om vi ser videre på hva aktivitetene faktisk bidrar til, så er de med på å berike leken. Barna tar med seg det de erfarte i aktiviteten tilbake i leken, og bearbeider dem der. Og på denne måten foregår det læring gjennom lek. Derfor må vi også være klar over vår rolle som voksne i planleggingen av aktiviteter, og hvordan vi påvirker leken gjennom både planlagte og spontane aktiviteter og oppgaver.

I forbindelse med dette punktet er også bevissthet rundt vår tilstedeværelse viktig. VI MÅ VÆRE TIL STEDE! Fysisk, ja, men enda viktigere er det å være mentalt til stede, om ikke kunne man nesten like gjerne droppet å være fysisk til stede også. Er man påskrudd, kan man bidra når leken trenger det, men som observatør bør man fange opp innholdet og nyansene, som man kan ta videre inn i samtaler ved en senere anledning, for eksempel ved spisebordet. Da tar man utgangspunkt i barns interesser og felles erfaringer og man risikerer å få en engasjerende snakk rundt bordet om noe annet en dyrelyder og traktorfarger for 152. gang. 

Og det siste punktet jeg vil trekke frem er at om man har en tilnærming til det å jobbe i barnehage, som er gjennomsyret av fokus på lek og trivsel. Da tror jeg at man tar dette med seg inn i stelle- og garderobesituasjoner og man drar spontant i gang en regle på stellebordet, uten å tenke at dette må jeg gjøre fordi det er noen som har sagt at det er en bra språklæringssituasjon. Man gjør det fordi situasjonen i seg selv har en egenverdi for deg og barnet, og så kan vi i neste omgang tenke igjennom hvilken faglig verdi situasjonen hadde.

En liten spissformulert Astrid Lindgren-sitatadapsjon på slutten her; «Gi barna lek, mer lek og enda mer lek, så kommer faget av seg selv."