En liten brannfakkel om måltidet.

Om man spør enhver gjennomsnittlig personalgruppe om hvilke viktige språkarenaer vi har i barnehagen, vil jeg tippe at i 9 av 10 tilfeller vil måltidet komme som et av de to første svarene. Sammen med garderobe- og stellesituasjoner. Men hvorfor har det seg slik? Hvorfor er det ikke samling, boklesing eller leken som ligger ytterst på tunga?

For hva er det som gjør at vi ser på måltidet som en så viktig språkarena? Vel, vi som voksne har en situasjon hvor vi har en naturlig avgrensing av barn, hvor alle i utgangspunktet har samme hovedfokus, nemlig å spise. Vi har mange konkreter som kan gi utgangspunkt for samtaler, og vi har gjerne opplevelser fra morgenen friskt i minnet.

Likevel er også måltidet blant de postene på dagsplanen som oftest trekkes frem som utfordrende, med mye uro, støy og tilsnakk. Dette er jo også ganske naturlig. Kanskje får man til en slags samtale som flyter fint, og de fleste deltar. Men så plutselig. Lise strekker seg for å ta ny skive og dulter samtidig borti melkeglasset til Abdi slik at all melken renner i fanget hans. Abdi sier tydelig fra om at han ikke setter pris på å bare sitte stille med buksa gjennomvåt av melk, og får hjelp til å skifte av Jan Helge, som er «kelner». Samtidig vil Per ha kaviar på skiva, og han vil ha det «NÅ!», men kaviartuben er tom. Marina har spist ei halv skive og er allerede ferdig, og vil egentlig gå fra bordet. Truls derimot er midt i en vekstspurt og skulle helst spist en og en halv skive til. Og June, som er litt forsiktig av seg, ble lei av å vente på muligheten til å få spurt om hun kunne gå på do, så hun bare lot det stå til. Jan Helge fikk plutselig en ny skiftejobb. Per blir lei av å vente på kaviaren, så han sniker seg ned på gulvet til togbanen.

Ok. Det er kanskje litt overdrevent. Men poenget er at det kan dukke opp veldig mange forstyrrende faktorer for å få til en god samtale rundt måltidene. Og det krever ikke bare at du selv har evnen til å få til en god samtale, for det hindrer jo ikke at støy fra nabobordet forstyrrer det bordet du sitter ved. Så alle ansatte må i grunnen få til det samme, samtidig.

Førstelektor ved Universitetet i Stavanger, Anne Høigård (2019), trekker frem fire aktiviteter som særlig stimulerer språkutviklingen; musiske aktiviteter (sang, dans, musikk osv.), samvær omkring tekst (f.eks. høytlesing med samtale), allsidig lek og god samtale. Av disse er det uten tvil den gode samtalen som er mest naturlig å knytte til måltidsituasjonen, men som jeg har vært inne på er det mange faktorer som kan påvirke et måltid. Det er rett og slett ikke så lett å skape en god samtale rundt måltidene. Så her kommer en brannfakkel; kanskje vi skal gi litt slipp på måltidet som en av de viktigste språkarenaene i barnehagen? Ikke misforstå meg, det er fremdeles mye språkstimulerende ved måltidet; benevning av pålegg. Øve på å formulere spørsmål. Erfaring med smaker og konsistenser, og muligheten til å utforske og beskrive disse. 

Selvfølgelig bør man kanskje jobbe for å få til den gode samtalen oftere rundt måltidene, det er jo som nevnt en situasjon hvor man er relativt avgrenset og samlet i mindre grupper. Så en skal ikke bare legge ned måltidet som språkarena. Men kan vi ikke heller løfte viktigheten av å legge til rette for allsidig og god lek? Se viktigheten av å legge til rette for høytlesing sammen med (ikke bare for) barna, gjerne i måltidsituasjoner også. Invitere, og la seg invitere, til samtaler med barna HELE dagen. Og ta barna med i sang, dans, musikk og lek med språket. Når det passer seg i alle dagens situasjoner. Klarer vi å løfte frem disse språkarenaene som de viktige, tror jeg vi også vil merke at måltidet også blir en bedre arena for samtale.